Det meldes at generalsekretær i Redd Barna, Gro Brækken, er blitt ansatt som direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF) (pressemelding her). Hun er tydeligvis lei av å hjelpe barn og gleder seg nå til å kjempe mot alle verdens barn, men for oljeindustriens interesser. Å hjelpe barn er kanskje oppskrytt? Brækken nevner åpning av sårbare områder i nord for oljevirksomhet som en viktig kampsak i hennes nye jobb. Jeg regner med hun vil være tro mot sin arbeidsgiver og også kjempe for at mest mulig olje skal utvinnes fortest mulig. Med andre ord: at vi skal etterlate en ramponert klode til våre barn, barnebarn og etterkommere.

Og jeg som trodde en måtte være genuint opptatt av å skape en bedre verden for å være generalsekretær i Redd Barna. Men Brækken syntes kanskje det var en fin stilling å ha på CV-en?

Fem personer mistet nylig livet i en møteulykke i Eiksundtunnelen på Sunmøre. VG hevder i dag at etterforskernes hovedteori er at en bil med fire unge menn skal ha brast inn i tunnelveggen i en fart på 150 – 200 km/t. Deretter skal bilen ha sklidd bortover veien i stor hastighet. En intetanende familiemann som kom kjørende i motsatt retning var uten mulighet til å unngå kollisjon. Det er viktig å presisere at etterforskerne ikke har konkludert med hensyn til ulykkesforløpet, og Statens vegvesen vil ikke bekrefte at høy fart var årsaken til ulykken. Men hvis teorien VG refererer til stemmer, har det altså skjedd igjen at en mannlig sjåfør hensynsløst tar livet av uskyldige mennesker. Meldinger om unge, menn som gambler med andre menneskers liv begynner nesten å bli dagligkost. Det er ikke lenge siden fjorten sjåfører mistet lappen i kontroller på Haukeli. En familiefar med barn i bilen ble tatt i 173 km/t. En annen fersk avisartikkel forteller om en lege (mannlig, selvsagt) som ble tatt i 144 km/t i Bømlafjordtunellen.

Råkjørerne er samfunnets verste avskum og bør bures inne. Lenge. Unge, mannelige sjåfører er vår kulturs selvmordsbombere. Skal vi innføre begrepet selvmordskjørere?

Tillegg: Med bakgrunn i kommentarene som har kommet (jeg kan ikke svare dem alle) vil jeg gjerne gjøre noen presiseringer. For det første: Selv den beste kan tråkke litt for mye på pedalen. Det er menneskelig å feile. Når jeg snakker om råkjøring, snakker jeg om kjøring i ekstreme hastigheter. For det andre, så var det min intensjon å ta opp råkjøring generelt, selv om jeg tok utgangspunkt i en dagsaktuell sak (ulykken i Eiksundtunnelen). Derfor jeg var nøye med å presisere i innlegget mitt at det er for tidlig å konkludere mht.  hendelsesforløp i denne spesielle ulykken, og derfor refererte jeg også til to andre eksempler på råkjøring og omtalte meldinger om gambling med andre menneskers liv som “dagligkost”. Jeg skjønner imidlertid de som mener timingen min var uheldig, i og med at dette naturlig nok er et sårt tema akkurat nå. Jeg ser også at jeg i for stor grad fokuserte på ulykken i Eiksundtunnelen, og tar selvkritikk på det.

Jeg står fast på, og nå snakker jeg helt generelt, at folk som råkjører må tas for det de er, nemlig hensynsløse drapsmenn. Familiene til de uskyldige ofrene fortjener at samfunnet anerkjenner den grove uretten som er blitt begått mot dem, og alle som råkjører må se at samfunnet sterkt fordømmer slik grovt umoralsk oppførsel. Vi kan ikke holde kjeft om drap på veiene, like lite som vi kan holde kjeft om andre drap. Tvert imot må vi ta et grundig oppgjør med ukultur på veiene og “dulling” med råkjørerne. Det er altfor stor folkelig aksept for å bryte fartsgrensene. Lokalsamfunn, venner og familie til råkjørere må gå i konfrontasjon med råkjørerne og må gi klar beskjed om at gambling med andre menneskers liv er fullstendig uakseptabelt. Ingen fortjener å måtte leve i frykt for at de eller noen de er glad i skal bli drept eller skadet av råkjørere. Det er ingen tvil om at råkjøring er et gedigent samfunnsproblem.

Jeg minner om at jeg fortsatt snakker generelt. Folk som med viten og vilje gambler med andre menneskers liv, fortjener ingen respekt. Familiene til selvmordskjørere fortjener all mulig støtte, sympati og trøst, men de må forholde seg til sannheten. Det er drapsmennene som er skyld i situasjonen familiene deres er i, ingen andre. Det er ikke slik at “alle” har kjørt i 150 km/t en gang i sitt liv, eller at dette kan skje hvem som helst. Jeg synes oppriktig synd på dem som er så gjennomsyret av egoisme at de tror alle andre mennesker er like egoistiske som dem selv. Selvsagt finnes det mange mennesker som har respekt for andre menneskers liv, og som ikke råkjører.

Tillegg 2: Jeg har nå slettet kommentarer som nevner de involverte i ulykken i Eiksundtunnelen ved navn, men jeg ser det er flere som mener jeg bør slette hele innlegget. En annen mulighet er å slette kommentarer hvor det brukes sterke ord. Jeg kan imidlertid ikke forstå hvorfor dette skal være nødvendig. Selv om mange kommentarene går direkte på ulykken i Eiksundtunnelen, så formidles det klart både i hovedinnlegget og i andre kommentarer at det er for tidlig å komme med endelige konklusjoner om denne ulykken. I etterkant av den opprinnelige VG-artikkelen om at bilen som forårsaket ulykken kan ha hatt en fart på 150-200 km/t, har lensmann i Ulstein og Hareid, Odd Kulø, sagt at “ser vi på sporene på åstedet, der det er klare bremse- og skrensespor, så er det liten tvil om at fart er en del av årsaken til ulykken, om ikke hele årsaken”. Politiet skal ha målt bremsesporene til 143 meter. Selv om vi skal være klokkeklare på at en er uskyldig til det motsatte er bevist – og dette er vitterlig et poeng som kommer klart fram i innlegget nå – så synes jeg kommentarerer må få stå så lenge mistanken er så sterk. Det er naturlig at det blir en diskusjon om dette, og kommentarene blir da også motsagt så det holder i andre kommentarer. Det er faktisk slik at det ikke bare var fire menn fra Ørsta ble omkom, men også en familiefar som kjørte i cirka 83 km/t, og da er det naturlig at folk blir sinte, opprørte og krever svar på hva som var årsaken.

Tillegg 3 (20. juli): Analysen av den tragiske ulykken i Eiksundtunnelen er nå klar (omtalt her og her). Politiet har konkludert at bilen som forårsaket ulykken hadde en fart på 198 km/t. Den andre bilen holdt maksimalt 60 km/t før den begynte å bremse ned. Det er ikke tegn til at noen av bilene hadde tekniske feil, og kjøreforholdene var nær optimale. Den generelle gjennomsnittsfarten i tunnelen er 84 km/t. Jeg registrerer med glede at ordfører i Ørsta, Gudny Fagerhol, har varslet kamp mot råkjøring blant bygdas unge. La oss ta et oppgjør med råkjøringen, så vi slipper slike tragiske og fullstendig unødvendige dødsfall.

Klimatrusselens inntog på den politiske agendaen har ført til stadig økende fokus på CO2-utslipp. Regnskap over hvem og hva som forårsaker utslipp, samt hvordan ansvaret for utslipp skal fordeles mellom land, spiller en viktig rolle både for utformingen av politiske verktøy og i internasjonale klimaforhandlinger. Regnskapsføring av CO2-utslipp gjøres vanligvis på basis av produksjon. Hva betyr det? Jo, det betyr at hver nasjon gjøres ansvarlig for utslippene som produseres innenfor dens egne geografiske grenser. Men som jeg har skrevet om før, finnes det også en annen måte å føre regnskap over utslipp på: Konsumenten kan gjøres ansvarlig istedenfor produsenten. Hva betyr det da? Jo, det betyr at hver nasjon gjøres ansvarlig for utslippene som skjer for å produsere varene og tjenestene landet forbruker.

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig måte føre regnskap over utslipp på. Produksjonsperspektivet er mest hensiktsmessig for politikere som vil fokusere på teknologiske løsninger i sitt eget land, mens forbruksperspektivet har mer for seg om en ønsker å stimulere til mer miljøvennlige forbruksmønstre. Utslipp fordelt etter produksjon er enklere å beregne, men forbruksperspektivet er bedre egnet for å belyse underliggende drivkrefter for utslipp, det kan åpne muligheter for en utvikling mot at varer produseres der hvor de gir minst utslipp, og kan bidra til å stanse utviklingen hvor produksjon flyttes fra rike til fattige og mer utslippsintensive land. En større vektlegging av forbruk kan dessuten nyansere debatten om ansvarsfordeling og gjøre det lettere for utviklingsland å godta forpliktelser om utslippsbegrensning. Slik jeg ser det er det helt essensielt at forbruk fjernes fra listen over tabuemner og tas inn i varmen (klimadebatten), og jeg er overbevist om at forbruksbaserte beregninger av utslipp vil vies stadig mer oppmerksomhet. Kinas toppforhandler i klimaspørsmål har tidligere argumentert for at rike land må gjøres ansvarlig for den delen av Kinas utslipp som er knyttet til eksport av varer til rike land, og det hevdes at kineserne aktivt vil vise til forbruksbaserte utslippsberegninger i kommende klimaforhandlinger.

Norske forskningsmiljøer er helt i front i arbeidet med å framstille forbruksbaserte utslippstall. I en nylig publisert artikkel fra forskerne Edgar Hertwich fra NTNU og Glen Peters fra Cicero presenteres en oversikt over klimagassutslippene i 73 nasjoner og 14 regioner over hele verden. Utslippene er fordelt mellom åtte forbrukskategorier: mat, husly, klær, konstruksjon, transport, fabrikkvarer, tjenester og internasjonal handel. Globalt er det forbruk av mat, husly og transport som forårsaker mest utslipp; disse kategoriene representer henholdsvis 20, 19 og 17 prosent av totale utslipp. Transport skiller seg ut som den kategorien som vokser raskest med økende velstandsnivå. 72 prosent av verdens globale utslipp av klimagasser er forbundet med privathusholdningers forbruk. Figuren under illustrerer sammenhengen mellom utslipp for ulike forbrukskategorier (vertikal akse) og velstandsnivå (horisontal akse). Se for øvrig http://carbonfootprintofnations.com for interaktiv utslippskalkulator.

Som figuren viser øker utslippene med økt rikdom, uavhengig av forbrukskategori. ”Det må få konsekvenser”, sier forfatter Edgar Hertwich. Jeg er enig. Lur (og feig?) som jeg er som blogger inkognito, kan jeg også gå lenger enn Hertwich og si rett ut det som det er forbudt å si: Økonomisk vekst i rike land må stanses og på sikt reverseres. De siste tiårs overfladiskhet og ørkesløse streben etter materiell velstand må bli gjenkjent for det virkelig er, en avsykelig og sykelig mani, og politikken må forandres deretter. Figur nummer to (under) viser i prinsipp nøyaktig det samme som den første figuren, men her får vi langt bedre inntrykk av forbannelsen som ligger innbakt i økonomisk vekst. Den eneste forskjellen mellom de to figurene er at i den andre figuren brukes logaritmisk skala for forbruksnivået og lineær skala for utslippene. Forfatterne selv skriver: ”This is the scale that really matters”. Eller på godt norsk: Dette er skaleringen som virkelig gjelder. Grunnen til det er at den globale økonomien har vokst, og er forventet å vokse, eksponentielt. Eksponentiell vekst betyr at veksten er proporsjonal med det som allerede er der. Tendensen til eksponentiell vekst ligger innebygd i våre kapitalistiske økonomier, fordi en viss andel av overskuddet hvert år investeres i å øke produksjonskapasiteten.

Figuren over er laget med utgangspunkt i verdensøkonomien i 2001. Se for deg et øyeblikk hvordan miljøbelastningen blir om figuren år for år utvides i horisontal (og dermed vertikal) retning, slik alle etablerte politiske partier vil at den skal. Hvor skal det ende?

Kilder:

Edgar G. Hertwich & Glen P. Peters: Carbon Footprint of Nations: A Global, Trade-Linked Analysis, Environmental Science & Technology 15. juni 2009, DOI: 10.1021/es803496a.

http://carbonfootprintofnations.com

Albert Collett: Kina slår i bordet med norsk forskning. forskning.no 20. juni 2009.

Janet Pelley: Consumer culture keeps carbon emissions high, Environmental Science & Technology 24. juni 2009, DOI: 10.1021/es901774u.

Ukens dilemma i kvinnemagasinet KK: “Er det HENNES skyld at HAN er utro?” Denne komplekse problemstillingen er vel velkjent for de fleste av oss. Hvem har vel ikke sittet i timevis og grublet over hvem som egentlig er ansvarlig når en mann bedrar en kvinne? Jeg har tenkt mye på det, men har ikke noe svar. Det er så vanskelig.

Uavhengig av svaret på spørsmålet hjelper i alle fall KK kvinner med å være føre var. 50 sider ekstra skjønnhetsbilag og veiledende bilder (se bildet under) gir klare instruksjoner for hva enhver anstendig kvinne gjør/er for å være attraktiv for menn. KK er dessuten nøye med å generalisere, romantisere og overdrive slik at vanlige kvinner – selv om de følger skjønnhetsrådene – fortsatt skal føle seg stygge. Med angsten for å være stygg trygt plantet i kvinnenes bevissthet og underbevissthet er KK dermed sikret at kvinnene kjøper også neste nummer, for kvinnene tør jo ikke la sjansen til å få flere skjønnhetstips gå fra seg. Og hvem vet, da vil kanskje ikke menn være utro lenger?

Det er jammen er det godt vi har KK!

Alle tre bilder er tatt fra forsida av KK nr. 25 2009.

Kilde figurer: Steffen W, Sanderson A, Tyson P D, Jäger J, Matson P, Moore III B, Oldfield F, Richardson K, Schellnhuber H-J, Turner II B L and Wasson R J (2004) Global Change and the Earth System: A Planet Under Pressure. The IGBP Book Series, Springer-Verlag, Berlin, Heidelberg, New York. Via New Scientist (her finnes også referanser til originalkilder for hver av figurene).

Imagine an ocean without fish. Imagine your meals without seafood. Imagine the global consequences. This is the future if we do not stop, think and act

Gjennom den glimrende bloggen til George Monbiot er jeg blitt oppmerksom på dokumentarfilmen ”The end of the line”. Filmen, som har premiere i Storbritannia 8. juni, retter et kritisk søkelys på overfiske og tilstanden til livet i havet. Massedøden som nå skjer i havet er et ekstremt undervurdert miljøproblem som krever umiddelbar handling fra våre politikere – og fra oss forbrukere og velgere. Filmens budskap er høyst relevant i olje-, fiske- og oppdrettsnasjonen Norge, hvor våre folkevalgte fortsatt lever i villfarelser som at olje er viktigere enn fisk og at utviding av oppdrettsnæringen kan gå hånd i hånd med bærekraftig forvaltning av havressursene.

Figuren over viser at i 2006 var 28 % av verdens fiskebestander  overbeskattet eller uttømt og 52 % fullt utnyttet. Det sier sitt, synes jeg. Jeg tar det for gitt at situasjonen er enda verre i dag. Det er bare å håpe at ”The end of the line” kan bli noe lignende for fiskerikrisen som Al Gores ”En ubehagelig sannhet” ble for klimakrisen.

Kilde innledende sitat: nettsiden til “The end of the line”.

Kilde figur: The state of world fisheries and aquaculture, FN, via greenfacts.org.

Kommentar lagt til 10. juni: Livet i havet er liksom ikke ordentlig liv, kan en få inntrykk av at mange mener. Her er nok et eksempel (om den nye Naturmangfoldloven og regjeringens motvilje mot å verne liv i havet). Og en annen ting: “The end of the line” har fått omtale i VG.

Moderne kapitalisme er uforenlig med et friskt miljø og en klode beboelig for mennesker. Destruktiv og eskalerende miljøødeleggelser kan ikke lenger ses som en midlertidig utvekst av den moderne kapitalismen som etter hvert vil løse seg, men er uløselig knyttet til den moderne kapitalismens virkemåte. Dette er utgangspunktet for James Gustav Speths fascinerende bok “The Bridge at the Edge of the World. Capitalism, the Environment and Crossing from Crisis to Sustainability“.

Trass den krasse kritikken av moderne kapitalisme; medisinen er ikke sosialisme, sier Speth. Han mener framtidas økonomiske system er å finne utenfor den tradisjonelle sosialisme-kapitalisme-aksen. I hvilken grad dette økonomiske systemet ses som en reformert kapitalisme eller noe helt nytt, er kun et definisjonsspørsmål. Det nye økonomiske systemet vil kjennetegnes av at markedet arbeider for miljøet, ikke mot det, som i dag. Overgangen til det nye systemet kan bare skje gjennom demokratisk styring. Jeg vil her etter beste evne oppsummere medisinen Speth foreskriver for miljøet, iblandet noen av mine egne betraktninger.

1. Implementer forurenser-betaler-prinsippet i praksis. Dette innebærer for det første at miljøskadelige subsidier fjernes. I tillegg må forurensere tvinges til å betale for byrdene de påfører andre, for eksempel gjennom avgifter eller ved tildeling av begrensede kvoter for utslipp.
2. Innfør en strategi for investeringer som stimulerer til økt ressursproduktivitet og miljøbevaring. Strategien må ha innvirkning på investeringer som gjøres både i offentlig og privat regi. Avgift på utvinning av råmaterialer, økte bevilgninger til forskning og offentlig støtte til tiltak for å øke naturkapitalen, kan være en del av en slik strategi.
3. Gjør et bevisst valg om å bevare ressurser til framtidige generasjoner. Avgift på ressursbruk, offentlig tilbakeholding av ressurser for framtidig bruk og belønning av private eiere som vil la ressurser ligge er noen av tiltakene som bør vurderes.
4. Iverksett tiltak for å redusere transaksjonskostnader. Tiden, energien og pengene du må bruke på å lete etter informasjon og sammenligne alternativer hvis du for eksempel skal kjøpe en varmepumpe, er et eksempel på transaksjonskostnader. Dette er høyst reelle kostnader for dem som må bære dem, men de inngår ikke i typiske ingeniørberegninger av hva for eksempel energieffektivisiering koster. Transaksjonskostnader kan reduseres ved informasjon og offentlige tilbud om rådgivning og risikoforsikring.
5. Det overordnende målet for samfunnsutviklingen må være reell vekst, dvs. vekst i lykke og menneskelig velvære, heller enn økonomisk vekst. På den ene side er det et uomtvistelig faktum at økonomisk vekst gir mer miljøødeleggelse. På den andre side viser lykkeforskning at økonomisk vekst i rike land har liten eller ingen (eller kanskje til og med negativ) innvirkning på vår lykke og velvære.
6. Øk den demokratiske styringen, sørg for at bedrifter tvinges til å bli mer miljøvennlige. Strengere offentlige miljøreguleringer, både nasjonalt og internasjonalt, må til. Strengere reguleringer alene er imidlertid ikke tilstrekkelig. To andre eksempler på økt demokratisk styring er: (I) Staten må gis større mulighet til å straffe de ansvarlige når bedrifter begår grove brudd på miljø-, arbeids- eller menneskerettighetslover. Et veldig viktig poeng her er at beslutningstakerne i bedriftene gjøres personlig ansvarlig for bedriftens lovbrudd. Det er ingen prinsipiell forskjell på å utvise grov uaktsomhet i en bedrifts navn eller i ditt eget navn, i begge tilfeller bør du straffes. I de verste tilfellene må myndighetene dessuten kunne frata bedriftene sin lisens til operere. (II) Mulighetene privat næringsvirksomhet har for å påvirke politikkutformingen må begrenses. De folkevalgte skal representere folket, ikke en økonomisk elite bestående av kapitaleiere. Derfor må demokratiske valg og valgkamper være offentlig finansierte (et argument mer aktuelt for USA enn for Norge) og vi må redusere snikpåvirking av politikere gjennom lobbyisme.
7. Se sosiale utfordringer i sammenheng med miljøutfordringer. Sosial ulikhet og fattigdom er et hinder mot økt miljøbevissthet og vanskeliggjør gjennomføringen av effektive miljøtiltak. Økt demokratisk styring for å bedre miljøet bør derfor skje parallelt med økt styring for å utjevne sosiale forskjeller.
8. Vi må ta et oppgjør med våre verdier og holdninger, som i altfor stor grad domineres av materiell fråtsing, likegyldighet overfor dyr og natur og en systematisk prioritering av nåværende generasjoners luksusbehov foran framtidige generasjons elementærbehov.

Personlig ville jeg lagt til at framtidas økonomiske modell også må innbefatte begrensninger i befolkningsveksten på kloden. Reklamens og massemedienes kyniske spredning av materialistiske og egoistiske holdninger er et annet viktig tema jeg gjerne hadde sett Speth omtalte mer. Men i det store og hele er vi meningsfeller, Speth og jeg. Og det er vel kanskje derfor jeg liker boka så godt også; fordi Speth setter ord på og begrunner meningene så mye bedre enn jeg kunne klart selv.

Da han skrev boka var James G. Speth leder av School of Forestry and Environmental Studies ved Yale University. Han har vært grunnlegger og leder av flere miljøorginasasjoner over flere tiår, blant dem The World Resources Insitute.

Bokas nettside: http://www.thebridgeattheedgeoftheworld.com/

Min omtale av boka i min bokseksjon finnes her: klikke, klikke..

Fiffig youtube-respons på boka: klikke, klikke..

”Det var mye han ikke skjønte. Alle bøkene han leste ga ham svar på noe; han visste for eksempel navnet på hvert eneste land i verden og hvor det lå på kloden. Og historiebøkene fortalte ham historien om Menneskets lidelser og Menneskets brutalitet. Om maktbegjær og griskhet. Om nød og elendighet. Men hittil hadde han ikke funnet den virkelige historieboken: Den om den brutale ødeleggelsen av naturen, den som fortalte om Menneskets hovmot overfor planter og dyr, den historieboken som satte Mennesket på dets riktige plass: som klodens største skadedyr. Et menneskeliv var mindre verdt enn en kloakkrotte. Sett fra klodens synsvinkel. Sett fra den hinnen der vann og luft møttes.“

Utdraget over er fra Gert Nygårdshaugs bok Mengele Zoo. Tankene tilhører hovedpersonen Mino, en fattiggutt og sommerfuglfanger fra regnskogen som kommer i veien for oljeselskapers jakt etter profitt. Slik får han personlig erfare storkapitalens råhet og grenseløse hensynsløshet.

Mon tro om den virkelige historieboka – den om menneskets svik mot naturen og seg selv – noen gang vil bli skrevet. Jeg ser tre muligheter:

1) Vi vil snart få oppleve en kollektiv oppvåkning i befolkningen. De siste tiårs overfladiskhet og ørkesløse streben etter materiell velstand vil bli gjenkjent for det virkelig er, en avsykelig og sykelig mani. Oppvåkningen vil gi seg utslag i et folkelig opprør mot våre politikere, hvor folket krever umiddelbar handling for å unngå den globale miljøkollapsen vi er godt i gang med å skape. Politikkens fokus vil endres. Dagens økonomiske system, hvor kapitalen tillates å drive rovdrift både på natur og mennesker, vil erstattes av et system som opererer innenfor bærekraftens rammer. Målet for politikken vil ikke lenger være å maksimere BNP, men å maksimere menneskers og dyrs lykke, velvære og sunnhet.

Den virkelige historieboka vil fortelle om en art som ødela mye, men som våknet akkurat tidsnok til å styre klar av undergrunnen. Boka vil skrives av våre barnebarn og oldebarn. De vil skrive den i lettelse og takknemlighet.

2) Vi får ikke oppleve en snarlig, kollektiv oppvåkning. Engasjement, solidaritet og fellesskap fortsetter å være fremmedord for det store flertall av befolkningen, opptatt som de er med å se reality-tv, bekymre seg for om de er pene nok og av å kjøpe nye flatskjermer og biler. På det politiske plan fortsettes det med tut-og-kjør. De miljøtiltak som blir iverksatt monner ikke, og gevinstene av dem spises opp av fortsatt forbruksvekst.

Den virkelige historieboka vil være en bok om global miljøkollaps og om ufattelig lidelse og død. Boka vil fortelle om en art som fikk erfare at miljøet på jorda er nådeløs mot sine skadedyr. Bare da arten ble redusert så mye i antall at den ble uvesentlig, fikk den anledning til igjen å blomstre. Arten vil fortsette å leve i organiserte samfunn i mindre områder på kloden, og dens kunnskap om teknologi og historie overlever den store ødeleggelsen. I et slikt samfunn vil den virkelige historieboka skrives. Våre etterkommere vil skrive den i etterpåklokskap, men også i skam og harme.

3) Som i mulighet nummer to, får vi ikke oppleve en snarlig, kollektiv oppvåkning. Den virkelige historieboka ville vært en bok om global miljøkollaps og om ufattelig lidelse og død, om den ble skrevet. Men det blir den ikke. Arten som forårsaket miljøkollapsen vil nemlig ikke lenger være i stand til å skrive bøker, dens kunnskap om teknologi og historie vil gå tapt. Gjenlevende medlemmer av arten vil leve i spredte samfunn som jegere og sankere eller som småbønder, uvitende om grusomhetene som ble begått av deres forfedre.

Professor i biologi Harald Kryvi (Universitetet i Bergen) mener overbefolkning er en fellesnevner for alle de store miljøproblemene vi står overfor. Han mener menneskene er i ferd med å undergrave sin eksistens ved ikke å ta et oppgjør med befolkningsveksten på kloden. At vi er i ferd med å undergrave vår eksistens er så opplagt at ingen rimelig person kan benekte det. For å løse den globale miljøkrisen er det avgjørende at vi frigjør oss fra alle tabuer, og befolkningsvekst er ett av dem. Jeg synes derfor det er en viktig problemstilling Kryvi tar opp. Samtidig synes jeg det er rart å framstille befolkningsvekst som det “egentlige problemet”, slik Kryvi gjør.

Når det blir flere mennesker på kloden vokser selvsagt behovet for rent vann, mat, energi og andre ressurser. Men nøyaktig det samme skjer når vi opplever økonomisk vekst. Naturen merker ikke forskjell på om det økte ressursuttaket skjer for å forsyne flere mennesker enn før eller om det skjer for å forsyne rikere mennesker enn før. Det egentlige problemet er følgelig vårt økende forbruk, eller vår økonomiske vekst. Befolkningsvekst er bare en del av dette.

Kryvi mener miljøbegevelsen og politikere er redde for å reise ubehagelige spørsmål. Klart de er det. Men går han ikke litt i samme fellen selv, når han velger å fokusere på befolkningsvekst i fattige land istedenfor unødvendig økonomisk vekst i rike land?

Steinar Lem 1951-2009

Takk for innsatsen du har gjort, Steinar. Uredd har du stilt deg i bresjen i kampen mot urettferdighet og for bærekraft og solidaritet. Du har vært talsmann for de som kommer etter oss, for de fattige og for alt liv på kloden. Din kjærlighet til livet har vært en rød tråd i ditt engasjement. Jeg vil påstå vi har mistet Norges viktigste samfunnsdebattant gjennom flere tiår. Du vil ikke bli glemt. De som kommer etter oss vil forstå hvor framsynt du var.

Mine tanker går til familien Lem.

Klimaklok er navnet på et landsomfattende kurs for lærere i ungdomsskoler og videregående skoler. Kurset skal gi lærerne kunnskap om klima og klimaendringer og motivere dem til å sette klima på dagsorden i undervisningen. FrPs energi- og miljøpolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen avslører sitt partis schizofreni i klimadebatten når han uttrykker bekymring for at kurset blir unyansert fordi kursholderne har vært offensive i sin støtte til FNs klimapanels hovedkonklusjoner. Som jeg har vist i et tidligere innlegg, så er det ikke bare norske kursholdere som støtter og har tillitt til FNs klimapanels arbeid. Alt som kan krype og gå av vitenskapelige institusjoner som arbeider direkte med klimaforskning, samt praktisk talt all publisert forskning i vitenskapelige tidsskrift, gjør det samme. Spørreundersøkelser hvor klimaforskere blir spurt direkte viser også at støtten er nær 100 prosent.

Det Solvik-Olsen er redd for er altså at det vitenskapelige grunnlaget for kurset skal gjenspeile den rådende konsensus i fagmiljøene. Finnes det overhodet noe rasjonelt i dette? Det finnes sikkert mange flinke ungdomsskolelærere, men når ble det legitimt for dem å i sitt virke som lærere opponere mot naturvitenskapelige konklusjoner trukket av tunge, vitenskapelige institusjoner over hele kloden? Hvorfor skal det være plass til ”alternative” hypoteser i ungdomsskolen nå ikke en gang universitetene vurderer dem som relevante? Når ble det slik at skoleelever skal presenteres for hypoteser som knapt diskuteres i fagmiljøene?

Sannheten er vel heller at Solvik-Olsen og FrP ikke liker de vitenskapelig funderte klimabekymringene og derfor gjør sitt beste for å holde informasjonen borte fra befolkningen. Det er rett og slett avskyelig.

Oppdatering 22. april: Jeg registrerer at miljøvernminister Erik Solheim har respondert på kritikken fra FrP med samme hovedargument som meg, nemlig at undervisningsmateriell i skolen må legge til grunn hovedstrømningene i vitenskapen. Ketil Solvik-Olsen sier på sin side at ‘[g]jennom latterliggjøring og ”informasjonskampanjer” blir kritiske røster brakt til taushet’. Hadde det enda vært så vel. Det framstår for meg som uvirkelig og skremmende at FrP med utgangspunkt i politiske standpunkt vil overstyre vitenskapsmiljøene og bestemme hva som er korrekt og hva som er gal vitenskap.

Hvem er mest intelligent, en kråke eller en sjimpanse? Om du er som meg vil du stusse et øyeblikk – for hva er nå dette for et tåpelig spørsmål? – før du svarer det selvsagte: sjimpanse. Herlighet, sjimpansen og oss selv har jo noe sånn som 99 % av arvestoffet felles, kråken er jo en fugl! Det er ikke rart vi tenker slik, indoktrinert som vi er fra barndommen av i antroposentrisk tankegang. En tankevekkende artikkel i Illustrert Vitenskap nr. 6/2009 tvang meg imidlertid til å bryte ut av mine faste tankemønstre. Artikkelen omhandler atferdsstudier av kråkefugler. Studie etter studie har demonstrert oppsiktsvekkende mentale evner hos kråkefugler, fullt på høyde med det tilsvarende studier av sjimpanser har vist. Funnene utfordrer synet på evolusjon som en utviklingsrekke fra fisk, krypdyr, ape til mennesket – kronen på verket. Hvis menneskeslekten viser seg ikke å være unik, bør det få vidtrekkende konsekvenser ikke bare innenfor biologien, men også for politikk, samfunnsutforming og for hvordan vi behandler dyr.

Mens andre dyr kan være i stand til å bruke redskaper for å skaffe mat, kan kråkene også bruke redskaper for å skaffe redskaper. I et forsøk ble kråkene gitt muligheten til å fiske mat ut av et hull med en pinne. Problemet var bare at kråkene ble gitt en pinne som var for kort til oppgaven. Flere kasser var imidlertid plassert i nærheten, og i en av kassene lå en lang pinne bak et gitter. Seks av åtte kråker gikk sporenstreks til den riktige kassen, brukte den korte pinnen til å lempe den lange pinnen gjennom gitteret og deretter den lange pinnen til å fiske maten ut av hullet. Imponerende! I et annet forsøk ble kråkefugler gitt to typer mat, nøtter og larver, som fuglene så gjemte til senere bruk. Deretter ble fuglene satt i et bur. Mens fuglene som ble sluppet ut etter bare fire timer foretrakk de relativt ferske larvene over nøttene, var fuglene som ble sluppet ut etter fem dager totalt uinteresserte i larvene, men kun interessert i nøttene. Kråkefugler er med andre ord i stand til å koble konkrete kunnskaper (larver råtner fortere enn nøtter) med bestemte steder og tider. Listen over oppsiktsvekkende forsøk er lang. Kort oppsummert kan vi si at kråkene er gode på logisk tenkning (jf. redskaper), de kan sette opp generelle regler ut fra tillært viten, de kan løse oppgaver i tankene før en handling utføres og de kan forutsi begivenheter i framtida.

Dyra utsettes for ufattelige pinsler og død for at vi skal få stadig billigere mat og mer komfortable liv. Måten vi mennesker behandler dyr og naturen på er grotesk, og kan ikke beskrives som annet enn masseutryddelse og tortur satt i system. Artsfascisme er et begrep som kan brukes. Det er på høy tid at vi bryter ut av den snevre antroposentrismen og begynner å se dyra som våre medskapninger og mennesket som en del av – og ikke noe som står over – naturen. At kråkefuglene nå har vist oss at vår inngrodde idé om at dyr er mindre intelligente jo fjernere de står fra oss selv, er direkte gal, kan forhåpentligvis bane vei også for nye erkjennelser, for eksempel at dyr generelt er klokere enn vi tror, at dyr føler smerte og glede som oss og at dyr har en verdi. Kanskje en gang vil det å kjøpe egg fra ikke-frittgående høner gjenkjennes for det det virkelig er; en avskyelig prioritering av egne, usle kronestykker som viktigere enn andre skapningers følelser. Kanskje vil tyrefekting og okseløp gjenkjennes som en sykelig tendens til å se moro og underholdning i lidelse og død. Kanskje vil masseutryddelsene stoppe, naturen bevares og dyrene behandles som de følelsesskapningene de er.

Det er lov å håpe.

Abonnenter kan lese artikkelen “Sjimpanser med fjær” fra Illustrert Vitenskap nr. 6/2009 her.

I media blir CO2-fangst og deponering nesten uten unntak framstilt som en frelsende teknologi for en klode i klimakrise. Det er et besnærende bilde som tegnes for oss: StatoilHydro har gått fra å være en viktig del av årsaken til en viktig del av løsningen på klimaproblemet og nødvendigheten av å ta et plagsomt oppgjør med vår avhengighet av fossile ressurser framstår som langt mindre presserende. Ikke trenger vi gjøre brysomme endringer i forbruket vårt, heller. Teknologirevolusjonen er nemlig like rundt hjørne, skal vi tro oljeindustrifinansierte “miljøvernere”. Er det virkelig så enkelt? Nei. Miljøgevinstene av CO2-håndtering er usikre og kan diskuteres, og selv om et klart flertall av ekspertene nok støtter satsing på CO2-håndtering som klimastrategi, så er meningene delte. Jeg vil i dette innlegget ta for meg de argumentene som sjelden høres i den offentlige debatten.

Argumentasjonen kan føres på to nivåer. En kan argumentere med grunnlag i prinsipper og begrensninger i teknologiens natur, eller kan argumentere mer jordnært ved å vise til konkrete ulemper ved teknologien slik den er i dag. La meg ta det ”øverste” nivået først, som har å gjøre med naturgitte begrensninger som teknologiske framskritt aldri kan befri oss fra. Jeg skal nøye meg med to argumenter:

• Å unngå avfall er bedre enn å håndtere avfall. Redusert forbruk og økt energiproduksjon fra fornybare kilder er i så måte en grunnleggende bedre løsning enn CO2-håndtering. Dette er – eller burde være – en kjensgjerning.
• CO2-håndtering sementerer det gamle og forsinker overgangen til fornybare energikilder. Investeringer i CO2-håndtering går hånd i hånd med langsiktige investeringer for å holde liv i den fossile energiindustrien, og bidrar dermed til å låse fast vårt avhengighetsforhold til fossil energi. Dessuten blir ideen om CO2-håndtering brukt i den offentlige debatten til å legitimere fortsatt satsing på fossil energi.

Det var de mest grunnleggende argumentene. Gode argumenter, synes jeg, men sannsynligvis ikke nok til å overbevise de hardbarka teknologioptimistene (det vil si: de fleste med en mening om saken). Vel vitende om at jeg risikerer å gjøre innlegget altfor langt, drister jeg meg til å presentere fem nye punkter.

• CO2-fangst gir ikke CO2-fri energi, da bare 80-90 prosent av CO2-innholdet i røykgassen fra kraftverket fjernes. Dessuten vil utvinning, behandling og frakt av fossile brensel bidra til økte utslipp sammenlignet med om CO2-fangst ikke benyttes. Energikrevende behandling, transport og deponering av CO2 vil også bidra til økte utslipp.
• Lekkasjer kan skje. De fleste eksperter mener risikoen for lekkasje er liten, men ikke alle er enige (se også for eksempel her eller her). Hva om majoriteten tar feil? For at CO2-deponering skal ha noe for seg må lagrene holde tett i tusenvis – for ikke å si titusenvis – av år. Lekkasjer vil kunne ha katastrofale virkninger på økosystemene i havet og på klimaet. I alle tilfeller vil lagrene måtte overvåkes, men vi kan umulig vite om samfunnet om 300 år er i stand til eller villig til å gjøre en slik overvåking, langt mindre om vi i framtiden fortsatt vil ha kompetansen som trengs for å tette eventuelle lekkasjer.
• CO2-fangst vil forverre en lang rekke andre miljøproblemer enn klima. På grunn av den reduserte virkningsgraden i kraftverkene vil utslippene av alle andre skadelige stoffer enn CO2 (blant annet NOx-gasser) øke som en følge av fangsten. Selve renseprosessen er heller ikke uproblematisk. Det amerikanske energidepartementet har anslått at CO2-håndtering vil øke vannforbruket til termiske kraftverk med 90 prosent. Det passer dårlig i en tid hvor vi har stø kurs mot akutt, global vannkrise! Renseprosessen, som i Norge har vært tenkt utført med aminteknologi, kan også forårsake miljøproblemer på grunn av produksjon av farlig avfall og utslipp av aminer til luft. Aminer er kreftfremkallende stoffer, men vi vet fint lite om hvor stor kreftfaren vil bli, og om aminer også har andre skadelige virkninger på miljø og helse aner vi ikke.
• Det må utvikles industri for å skille ut, behandle, transportere og lagre CO2. Det er en massiv industrialisering vi snakker om her, som vil kreve både energi, materialer og andre ressurser. Er det verdt å satse så mye på å utnytte fossile energikilder som vi vet det vil bli slutt på?
• CO2-håndtering er svinaktig dyrt. Hvis CO2-håndtering innebærer at strøm blir så dyrt at nye, fornybare energikilder plutselig blir lønnsomme, hvorfor ikke da satse på de fornybare kildene med en gang?

Etter mitt syn er debatten i Norge er ekstremt teknologifokusert og preges av en naiv tiltro til nye teknologier. Når vi i tillegg har en innflytelsesrik oljeindustri, miljøstiftelser som villig løper oljeindustriens ærend og politikere uten mot og vilje til å utfordre industrien som står bak den materielle rikdommen vår, blir resultatet et miljø hvor konstruktiv kritikk av CO2-fangst som strategi ikke vil høres. Jeg skal være såpass ydmyk at jeg innrømmer at saken har flere sider, og at CO2-håndtering som mulig klimaløsning fortjener en debatt. Men jeg har ingen forståelse for at vi hopper over debatten, slik vi så elegant har gjort i Norge. Det som er beleilig er ikke nødvendigvis fornuftig.

Dyptgående kritikk av CO2-fangst taper mediekampen mot den populistiske framstillingen av CO2-fangst som en frelsende teknologi. Det er synd for demokratiet, og sannsynligvis tragisk for miljøet.

Det synes ikke å være grenser for våre politikeres evne til å fornekte alvorligheten og omfanget av miljøproblemer. Regjeringen, med Helga Pedersen i spissen, har nylig utarbeidet en strategi for en “miljømessig bærekraftig havbruksnæring”. Det er vel og bra, da havbruksnæringa i dag er ansvarlig for en storstilt vandalisering av naturen. Havet tømmes for å fiske villfisk som oppdrettsfisken kan spise (norsk oppdrettsfisk spiste i 2007 rundt 2,5 millioner villfanget fisk, mens vi mennesker ”bare” spiste 2,3 millioner tonn sjømat), og oppdrettslaks er dessuten en alvorlig trussel mot villaksen gjennom genetisk påvirkning og spredning av sykdom.

Problemet er at regjeringen nekter plent å innse at naturen er begrenset. De vil at havbruksnæringa skal vokse! Og det vil de, selv om de vet at alle de viktigste fiskeartene som går til fiskefôr allerede er fullt utnyttet eller i nedgang, selv om de vet at mange av disse artene er nøkkelarter i økosystemene, selv om de vet at det skjer en massedød av fiskespisende sjøfulger langs norskekysten, og selv om de vet at villaksen er i alvorlig trøbbel. Det burde være opplagt for alle som har fullført ungdomsskolen at det ikke finnes ressursgrunnlag for videre vekst av oppdrettsnæringa. Så hva feiler det politikerne våre? Hvorfor er det komplett umulig å innse at vi må begrense oss?

TV2 melder om at en massedød i havet, vårt matfat, kan være nært forestående. Menneskeskapte CO2-utslipp forsurer havet og skaper ulevelige forhold for mange organismer. Vi risikerer at livsbetingelsene ødelegges for tusenvis av arter. Organismene i havet avhenger som kjent av hverandre, og hva konsekvensene av forsuringen blir for økosystemene som helhet, er det ingen som vet. Problemet med menneskeskapt forsuring av havene har vært kjent lenge, selv om det har havnet i skyggen av oppmerksomhetene rundt økende CO2-konsentrasjoner i atmosfæren. Det som er nytt i forskningen TV2 referer til er at problemet forverres veldig mye fortere enn forventet. Vi kan snakke om en masseutryddelse av en dimensjon vi knapt kan forestille oss, kanskje allerede innen 40 år.

Meldingen om den raske forsuringen i havet føyer seg pent inn i rekken av sjokkerende meldinger de siste par årene om at ting kan vise seg å bli mye verre enn vi har fryktet. Veldig mye verre. Økningen i menneskeskapte utslipp overstiger FNs klimapanel verste scenarier, og i en fellesuttalelse fra en nylig avholdt klimakonferanse i København advarer bekymrede forskere mot at risikoen for raske og ukontrollerbare klimaendringer øker. Og som om ikke menneskeskapt global oppvarming og forsuring av havene er ille nok i seg selv, så har vi også en lang rekke andre alvorlige, menneskeskapte miljøproblemer å stri med. Økosystemer skades og fjernes i et rasende tempo over hele kloden, vi utrydder arter i et tempo 100-1000 ganger raskere enn hva som er naturlig. I tillegg har vi strak kurs mot en global vannkrise. FN advarer mot at i 2030 kan nesten halvparten av jordas befolkning leve i områder med akutt vannmangel.

Om vi vanskelig kan forestille oss hvor alvorlige miljøproblemene er hver for seg, kan vi umulig forestille oss konsekvensene om de ulike miljøkatastrofene inntrer samtidig. Et friskt miljø er selve grunnlaget for alt liv, inkludert menneskenes. Vi er helt avhengig av ren luft å puste, rent vann å drikke og mat å spise, og dessuten en lang rekke andre tjenester økosystemene yter oss. Planeten vår er nå så kraftig vandalisert at bare en revolusjon i hvordan vi produserer og forbruker energi, en total omlegging av hvordan vi organiserer vår økonomi, samt en kraftig reduksjon i forbruk i rike land, kan redde oss. Og det er ikke en gang sikkert at det vil være tilstrekkelig.